90-åring midt i jenteflokken

Olav Selvaag bygget Veitvet-byen på 1950-tallet. Byggingen startet i 1952, og i løpet av fem år ble det bygget 1530 boliger.
– Jeg var 33 år og kom fra Kongsberg med mann og barn. Da vi kom til Veitvet var alt nytt og flott. Vi flyttet inn i de nye Selvaag-boligene med innebygd kjøleskap og vaskeri. Det hadde jeg aldri sett før, sier Gerd Lea smilende.

Venninnegjengen har samlet seg hjemme hos Gerd Lea. Grunnen? Hun fylte 90 år 25 januar.
– Vi er den siste kjernen av husmorlaget. Vi holder sammen og har det aldri kjedelig, sier Lea.

To av damene, Else Norén og Edith Kjær, samtykker. De har ikke vært med i husmorlaget fra begynnelsen, men ble tatt godt i mot da de kom.
– Jeg har bodd på Veitvet i 53 år og skal ikke flytte, Jeg blir her til de bærer meg ut, forteller Kjær.
– Jeg begynte i husmorlaget i 1960 og har vært medlem siden den gang. Det har vært veldig koselig, legger Norén til.

Samvær
Da Husmorlaget startet, var de fleste mødrene hjemmeværende. De møttes ute til lek og samvær med barn.
– Vi var sammen i skogen og hadde med håndarbeid som vi jobbet med. Om sommeren tok vi med ungene ut og spiste mat sammen, sier Lea.

De dannet barnehager: Hubroveien og Beverveien.
– Vi drev dem helt til de ble tatt over av kommunen. Nå er Beverveien privateid, forteller hun.
I tillegg til utallige aktiviteter, hadde de også en studiering. Der tok de for seg forskjellige forfattere og diskuterte deres verker.
– Det var blant annet forfattere som Hamsun og Falkberget. Vi reiste også til stedene forfatterene kom fra, forteller hun.

Og det var ikke bare i Norge de reise.
– Vi hadde et engelskkurs, så vi dro til London, sier Lea mimrende.

Tilbakeblikk
De tre damene tenker tilbake. Tilbake på tiden da Veitvet var et pulserende sentrum med alle slags butikker og aktiviteter.
– Før var det store forretninger på Veitvet-sentret. Det var jo Nord-Europas største kjøpesenter. Festen omkring kåringen av Veitvetpiken har jo også alltid vært et stort arrangement her på Veitvet. Jeg husker jeg var publikum. Ordføreren i Oslo tok alltid turen. Det var jo et skikkelig opptog og de reiste gjennom gatene her med hest og vogn, sier Lea.

Husmorlaget arrangerte Barnas Dag, der pengene gikk til barnehagene. 
– Det var også stort. Med lastebiler fulle av barn som kjørte rundt og endte opp i barnehagene. Der fikk ungene bake, se film og spille tombola. Alle vant, så klart, smiler hun.

Lea ser store kontraster fra den tiden til i dag. Hun skjønner ikke hvordan foreldrene kommer seg igjennom tidsklemma.
– Jeg er kanskje litt gammeldags. Men noen småbarnsforeldre får veldig lite tid til barna sine. De sendes i barnehagen når de er ett år. Men mange får tid til kos også. Jeg skjønner ikke hvordan de får det til. De er veldig flinke, sier hun.

Godt miljø
Else Norén kom til Veitvet i 1959. Hun kan også se kontrasten.
– Det har kommet flere mennesker hit. Det var jo en del barnefamilier der da, men nå er det enda flere. Der jeg bor er det stille og rolig og ikke så mye trafikk. Jeg ble på Veitvet fordi det er et veldig godt miljø her på Veitvet og det er det ennå, forteller hun.

Edith Kjær kom til Norge i 1956. Hun er opprinnelig fra Søndre Jylland i Danmark.
– Her på Veitvet føler jeg meg hjemme. Jeg fant mannen min her, og vi fikk tre barn. Den ene sønnen min bor her med sin kone, forteller hun.

Selv om damene er over 80, betyr det ikke at de er mindre aktive. De er ivrige brukere av nærmiljøsentret og er med i trimgruppe.
– Jeg går på det som foregår på Veitvet-sentret. Vi møtes også en gang i måneden hjemme hos hverandre. Neste gang er det Åse Sommer sin tur. Og ikke tro at det er kjedelig når vi kommer sammen. Det er flotte selskap, sier Lea.

Trives sammen
Selv om Veitvet ikke er helt som det var for 50 år siden, er damene enige om én ting. De ville aldri flytte derfra. De trives for godt.
– Det er godt at vi har forskjellige tilbud. Som trimgruppa. Vi trener på gode apparater, og jeg er veldig glad for tilbudet. Det er også så flott at vi kan feire Gerd som er 90 år her i dag. Det skulle man ikke tro, sier Kjær.

Hun mener for øvrig at det er veldig viktig å bevege seg, selv om man blir eldre.
– Jeg tror grunnen til at vi er en så sprek gjeng er at vi ikke sitter hjemme hele dagen. Vi er aktive. Vi kan ikke klage, sier hun. 

Lea er enig. Alle har vært venninner en god stund. Det er ikke til å kimse av.
– Vi er heldige som har hverandre. Jeg må si det er fint å være 90 år og frisk. Selv om jeg bor i en stor leilighet alene, kan jeg ikke klage. Og jeg skal i hvert fall aldri flytte herfra, sier Lea bestemt.