 | ||
| Siste utgivelse: Fredag 9. januar 2004 | ||
 | ||
 |
Om lokalavisen |  |
| ||
|
Abonnere på lokalavisen | |
| ||
|
Annonsere i lokalavisen | |
| ||
|
Lokalavisens historie | |
| ||
|
Nest siste utgave | |
| ||
| Tirsdag 20. april 2004 | ||||||||||||
 | ||||||||||||
| Været i Groruddalen | ||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
 | ||||||||||||
| ||||||||||||
| Lokale linker | ||||||||||||
| På kino | ||||||||||||
| ||||||||||||
| Gutten som ble stor | ||
 Forfatteren Eystein Eggen synes ikke det er spesielt stas å bli 60 år. Men etter å ha kjempet hele sitt voksne liv for NS-barnas rett, erkjenner han nå å være i et veiskille. Nå er det kampen mot norsk «snillisme» som gjelder. | ||
| Av Pål Marius Tingve - 7 / 1 / 2004 | ||
| - Norge har ikke råd til å fortsette med 2. verdenskrig-nevrosen. Kampen mellom gammelnazistene og NS-barna er over. Etter at jeg hadde skrevet «Gutten fra Gimle», betydde det bråstopp for gammelnazistene, men grønt lys for NS-barna, sier Eggen. I januar 1944 ble forfatteren født i «løvens hule», Gimle på Bygdøy - tilholdsstedet til den norske føreren Vidkun Quisling. - Mor var medlem av NS, mens far jobbet for SS. Det er klart det ble tøft da krigen tok slutt, sier han. | ||
| BARNEHJEM | ||
|---|---|---|
| Eggen hadde en turbulent oppvekst. En ustabil mor og en alkoholisert far med nazist-stempel var ikke ønskeforeldrene. Mor ble straffet for sin virksomhet i NS, mens far av en eller annen grunn slapp unna norgeshistoriens største straffesak. - Jeg var innom flere forskjellige barnehjem, og det var en slags drakamp om min person. Jeg har nylig fått tilsendt barnevernsmappen min fra kommunen, og det ser ut til at jeg alltid klarte meg rimelig bra i forhold til den vanskelig situasjonen. Gutten fra Gimle startet etterhvert på Ruseløkka skole i Vika, der han kom gjennom uten problemer. - Jeg var under barnevernets oppsyn fra 1952-58, og i 58 startet jeg på Oslo katedralskole. Jeg pratet med rektor, og han sa at «denne flinke gutten skal få gå her», forteller Eggen. Jubilanten klarte seg fint på «Katta», selv om han fortsatt bodde hjemme hos mor. Far hadde stukket av. - Senere ble det universitetet, der jeg tok norsk, historie og kunsthistorie. Etter utdanningen begynte jeg å skrive. Spørsmålet om hvorfor folk ble medlemmer i NS skrev jeg mye om, forklarer han. | ||
| BLE ET SYMBOL | ||
| Senere havnet Eystein Eggen på Landbrukshøgskolen i Ås. Der tilbrakte han mange år både som elev og lærer. - Det var et veldig ungdomspolitisk miljø. Ås var et slags sted for en konservativ utvikling på den tiden. Vi startet en slags kamp mot venstresiden, som vi mente burde holde en tøffere linje. Eggen var aktiv i Senterpartiet (ML), og ertet på seg flere gamle travere i norsk politikk. - Det sier vel det meste at det var 16 helsider om min person i Klassekampen fra 1975-85. Vi rammet den norske tradisjonstenkningen med arbeidet vårt på Ås, sier han. De virkelige sjokkbølgene skulle imidlertid ikke Eggen sende ut før i 1993. Da ga han ut boka «Gutten fra Gimle», som gjorde ham til et slags symbol for generasjonen med NS-barn. - NS-barna hadde i alle år holdt kjeft om deres situasjon, og jeg hadde egentlig ventet at andre skule følge etter med sine historier, da jeg ga ut boka. Til min forbauselse fant jeg ut at jeg sto alene, sier Eggen. Forfatteren fant seg selv i en skyttergrav med gammelnazistene på motsatt side. - Du får en svart flekk i sjela, hvis du sitter inne med min historie. Det er mye bitterhet og rivalisering det dreier seg om, sier han. «Gutten fra Gimle» har blitt stående som et eksempel i ti år. Stortinget har brukt den, og den har bidratt til unnskyldninger til generasjonen med NS-barn. | ||
| FØR OG NÅ | ||
| Etter å ha brukt hele sitt voksne liv på å fronte NS-barnas skjebne, mener 60-åringen Norge går en ny kamp i møte. Den mot «snillismen». - Jeg følte et snålt hopp lørdag 30. august i fjor. Jeg hadde akkurat lest om meg selv og «Gutten fra Gimle» i Klassekampen, da jeg plutselig var i slåsskamp med flere unge somaliere. Eggen og samboeren Unni Friis Skogstad fikk seg en vekker. Helt umotivert ble de angrepet av en ungdomsgjeng utenfor blokken sin på Romsås. Det gikk verst utover Friis Skogstad, som ble slått, sparket og spylt med hageslange. Eggen ble slått og dyttet opp til en husvegg. Ingen av dem brukte vold tilbake, men saken skapte furore i media. «Hva må gjøres for å hindre at dette skjer igjen?» Overfallsmennene er dømt, men Eggen er ikke fornøyd. - Alle som har prøvd å si noe om dette - om vold utført av utlendinger har blitt kneblet. Stortinget burde hatt medlemmer fra Groruddalen, men det er ikke tilfeldig at vi ikke har noen med. Hver gang noen prøver å fortelle om realitetene, blir de stoppet, sier Eggen. - Jeg tror at veikheten i Arbeiderpartiet må stoppes, hvis ikke er det kroken på døra for partiet. Det er et slags forræderi mot egne kjernevelgere, fortsetter han. Eggen er selv medlem av Arbeiderpartiet, men maner partifellene til en mye tøffere holdning fremover. - Med min bakgrunn har jeg et godt utgangspunkt som brobygger, og ut fra det må det være lov å ha litt normale holdninger, mener jubilanten. Eggen mener også å se en klar skillelinje mellom mentaliteten blant folk på Grorud og Romsås. - Det henger en gammel tøffhet igjen på Grorud. Romsås fungerer mer som en feilslått «snillisme-sone». På Grorud gjelder rasismeparagrafen også for blondiner (Eggens samboer, Unni Friis Skogstad er blond i håret. journ.anm.) | ||
| 60 OG FORNØYD | ||
| Mandag fylte Eystein Eggen 60 år, men tanken på å bli gammel har ikke streifet ham ennå. - Det er verdt å bli 60, siden jeg får dette intervjuet i avisen, ler han. - Det blir vel egentlig mer og mer tradisjon. Legen har sagt jeg er uvanlig godt biokjemisk bygd, i hvert fall i kroppen. Nå jobber forfatteren med en ny bok, men noen utgivelsesdato må du nok vente lenge på. Eggen røper at også denne boken kan få en historie fra et NS-miljø. - Ja, det blir nok ny bok. Ingen dikter kan bo sammen med norges vakreste og mest intelligente dame uten å bli inspirert, ler han. 60-åringen har vært statsstipendiat i flere år, og han vurderer ikke pensjonisttilværelsen ennå. Men en 60-årsfeiring, det skal han få til etter hvert. - Vi hadde så mange folk her i jula, at vi har bestemt oss for å vente litt, men det blir feiring, forsikrer jubilanten. | ||
| OGSÅ I DENNE UTGAVEN: | ||