Beboerne formet Veitvet

– Folk kom fra hele byen, og hit til Veitvet. Den gangen var vi helt avhengige av dugnaden, sier Willy Friis.

Han var kun ti år gammel da han flyttet til Veitvet i 1955. Siden har han blitt boende, og han stortrives fortsatt.

Nå har han bodd på Veitvet i snart 60 år. Når han begynner å snakke om oppveksten, livet og forandringene, er det vanskelig å ikke la seg rive med.
 

Bygget på dugnad

Både en hoppbakke, og ikke minst idrettshallen, ble bygget på dugnad.

– På dugnad samlet vi inn tømmer og bygget en hoppbakke. Tømmeret hentet vi i skogen. Sommer som vinter stilte beboere opp med vaffelrøre og solbærtoddy. Slike ting var viktig for samholdet, sier han.

Selv ble både han og kona raskt engasjert i idrettslaget. Friis var selv med i guttegjengen som bygget idrettshallen på dugnad.

– Vi var en utrolig fin guttegjeng. Vi brukte mye av fritiden vår på hallen. Når vi gikk hjem en gang var det aldri noen som spurte om vi kom tilbake dagen etterpå. Det visste vi at alle gjorde, sier Friis.

En annen tid

Siden har hallen stått der som et bevis på hva et lokalsamfunn kan få til – om man samarbeider og står sammen. Litt vemodig synes Friis det er at hallen snart må rives for å gjøre plass til en ny skole – med en splitter ny og moderne idrettshall.

Den engasjerte beboeren opplever at det er vanskeligere å få med folk på dugnad nå. Hvorfor har han ikke noe godt svar på, men han trekker fram at det er en helt annen tid. «Tidsklemma» har tatt mange, og mange har rett og slett nok med seg selv og  sitt.

– Er dugnadens tid forbi. Ikke vet jeg. Jeg har ikke noe godt svar på det, sier han.
Friis har  lagt sjela si i idrettslaget, men har bestemt seg for å ta det med ro nå som han har blitt pensjonist.
 

Historiekveld

Likevel var han ikke vanskelig å be da Stikk innom-kontoret ville invitere til historiekveld neste fredag, 9. mars. Da skal han gi et tilbakeblikk på hvordan befolkningen bidro til å bygge Veitvet og Sletteløkka.

– Det blir en uvant setting for meg.

Likevel vil nok de som møter opp få mange gode historier fra Friis’ liv på Veitvet. Det var her han kjøpte godis på Knoffer’n som guttunge, her ble han konfirmert. Her møtte han kona si, og viet mye av livet og fritiden til idrettslaget.

Og ikke minst om fellesskapet.

– Veitvet var basert på dugnad. Det var vi helt avhengige av, gjentar han.