Heltene i Groruddalen

Med vilje nevner jeg frua først, for uten Margit i alle slags roller, i tykt og i tynt, hadde nok ikke redaktørdisponenten himself kunnet vise til den suksessen avisa vitterlig er blitt og motta heder og ære i foreningsliv og banketter.

Selv var jeg så heldig å jobbe for Kielland-familien fra 1973-75 og 1979-80 og i  mellomtida som frilanser i Kongens klær og på journalistskolen ved Carl Berners plass. Det gikk fra morgen til kveld. På moped og i Renault 4 fôr  jeg som en strikkball gjennom dalen med blokk og kamera og dekket bydelsutvalg, foreningsmøter og all verdens aksjonsgrupper, for barnehager, skolebusser, humper i boliggatene osv. osv.

Kvikklunsj og luselønn
Jeg tjente tusen kroner måneden og fikk Freia melkesjokolade og Kvikklunsj som overtidsmat oppunder deadline to kvelder i uka. Og hisset meg fra tid til annen opp over luselønna inne på redaktørens kontor. Slukøret forlot jeg bossen med et par hundrelapper i påslag med beskjed om at ungdommene sto i kø for å få prøvd seg i lokalavisa.

Han hadde jo rett, forretningstalentet fra Egersund. Jeg hadde fått mitt livs sjanse. Ble rekruttert som journalistlærling en dag jeg var innom for å høre om avisa ville støtteannonsere i en klubbavis vi drev for ungdom på Grorud. Dermed havnet jeg foran en utrangert Remington skrivemaskin, med grønne halvflak og pult med utsikt fra Veitvetsenteret mot sør. Jeg husker det som det var i går: Redaktør Kielland rev arkene ut av maskinen etter hvert som de var fylt med bokstaver og noterte sirlig ned rettelsene med sin svarte tusjpenn i naborommet. Deretter gikk manuskriptene i en konvolutt med bussen til Eidsvolds Blad.

Kaffekoking og mørkerom
Jeg fikk prøvd meg på alt i en liten lokalavis: Nyheter, fotografering, framkalling og kopiering (den gang mørkerom fortsatt fantes), redigering og uttegning av avissider, kaffekoking, annonsemottak, abonnementsklager, sentralbord og besøk i Eidsvolds Blad. En utrolig skole, som det er få forunt å oppleve i dagens profesjonaliserte og strømlinjeformede medieverden.

Oppdraget var ikke bare å fortelle om det som skjedde – eller kanskje burde ha skjedd. Jeg følte vi hadde et høyere kall: Å kjempe for Groruddalen og utvikle den nordøstlige delen av hovedstaden. Forsvare dalens interesser overfor ordfører Nordengen og i bystyresalen i Oslo rådhus. Vi var ikke uavhengige og profesjonelle journalister, som i dag, med distanse til kilder og lesere. Vi så på oss selv som emissærer for dalen. Vi skrev for at innbyggerne skulle få et bedre liv. Vi sloss for alt som kunne komme Groruddalen til gode.

Det store oppdraget
Det er min fortid i dette høytidelige oppdraget som gjør Margit og Hjalmar Kielland til mine helter. For dem er avisa ikke bare blitt livsverket deres. Enda viktigere har det vært for de to å løfte Groruddalen opp på politikernes agenda, gjøre dalen attraktiv og spennende å bo i, gi innbyggerne en felles identitet.

Dere som i dag er groruddøler, står i takknemlighetsgjeld til disse to, som har gitt 50 år av sitt liv for lokalavisa i Oslos drabantbyland!

Jan Roaldset
Ansv. red./dir.
i Sandefjords Blad