Varsellampene blinker

På klubbens årsmøte i mars skal nemlig mange av vervene i hovedstyret fylles, men det er liten kamp om dem.  Uten et hovedstyre blir det ikke noe idrettslag, og da må i verste fall gruppene i idrettslaget danne sine egne idrettslag.

Det er lett å skjønne at et område på størrelse med Romsås trenger et idrettslag. På mange måter er idrettslaget selve limet i samfunnet, samtidig som idrettslaget gjør viktig forebyggende arbeid. Styreleder Kåre M. Karlsen i Emanuelfjell borettslag oppsummerer det hele: «Idrettslaget er en hjørnestein på Romsås, og betyr alt for ungdommen her oppe. Hvis dette blir konklusjonen er det en tragedie. Å få folk inn i styre og stell blir vanskeligere og vanskeligere, men nå må folk kjenne sin besøkelsestid».

Det er ikke bare i idrettslaget  på Romsås varsellampene blinker. I disse dager skal det rekrutteres mennesker til styrer i både idrettslag, frivillige organisasjoner og borettslag. Valgkomiteene har absolutt ikke en lett oppgave. Frivillige vokser ikke lenger på trær. Det er vanskelig å vite hva som er grunnen. Kanskje har vi blitt mer egoistiske? De fleste har nok med seg selv, og drar heller på et par ferieturer til Kanariøyene, eller bruker all den ledige tiden sin på hytta. Mens andre kanskje er fanget av tidsklemma. Og så har man naturligvis endringene i befolkningsstrukturen.

Årsakene er nok helt sikkert sammensatte. Tilbake på Romsås ble frivilligskolen lansert for halvannet år siden. Målet var klart: «å bedre forholdene for enkeltpersoner, idrettslag, borettslag og organisasjoner og lag med tilknytning til Romsås». Det er vel vanskelig å se om dette har lykkes – om idrettslaget forsvinner. På Romsås må alle kluter nå trå til, og vise at idrettslaget betyr noe for dem. Uten idrettslaget vil heller ikke Romsås være det samme stedet.